I dag har det vært en litt klein dag. Har ikke fått jobba noe med oppgaven enda (en intensjon jeg fortsatt svikter, ved å sitte her og blogge - men det er så mye akkurat nå at jeg vet ikke hva ellers jeg skal gjøre...). Det har skjedd så mange ting som har dytta meg litt ut på "hvorfor-i-hælvete-kan-jeg-ikke-være-blind-og-shexyyyy-samtidig?!-wræææ!"-galeien, og det misliker jeg. Har aldri blitt konfrontert så mye med det faktum at jeg ikke ser, som nå om dagen, og har innsett at jeg vel takler det ganske dårlig, selv om jeg smiler og ler og koser meg sammen med folk.
Følgende scenario fant for eksempel sted på bussen til uni :
Jeg kommer inn, med iPoden på ett øre og i full måking, som seg hør og bør. Jeg finner ingen ledige seter før jeg kommer til midten av bussen, og derfor stopper jeg likegodt der, og tar tak i en holdestang for å stå. Dette er noe jeg bestandig gjør, da det å gå videre bak i bussen kan bli litt sært i tilfelle det ikke er noen ledige seter der, og jeg må snu og gå tilbake igjen. Etter hvert som flere kommer på, merker jeg at det nok var ledig lengre bak likevel, for det går mange forbi meg. Det sitter noen på klappsetet i midtgangen og ser på meg, samtidig som de sannsynligvis lurer på om jeg trenger deres sitteplass og hvorfor jeg ikke bare gikk og satte meg lengre bak mens det enda var plass. Det blir flere slike blikk ettersom bussen fylles opp, og flere må stå i midten sammen med meg. Jeg tror enkelte ser litt stygt på han karen som sitter på klappsetet fordi han ikke gir den blinde jenta plass, men ingen sier noenting.
Bussen kjører av gårde og jeg gjør små og store, ufrivillige dansetrinn til musikken på mitt høyre øre, de gangene svinger og humper overrasker meg. Til slutt skaller jeg like godt hodet i stanga, noe som forsåvidt gjør litt vondt, men ikke er verre enn at jeg smiler av det. Når jeg endelig går av, er jeg genuint letta og driter litt i om jeg har kommet på riktig holdeplass - noe jeg imidlertid heldigvis har, så jeg rekker timen min på uni.
Altså... jeg lurer sånn på hva folk tenkte på bussen i dag morges. Det kan godt være jeg overtolket hele situasjonen, og at folk egentlig ikke ofra den så veldig mye tankevirksomhet, mørketidsslappe som de sikkert var, men noe var det utvilsomt som foregikk. Det å være generøs og snill mot hemmiser, stikker ganske dypt i norsk kultur, etter hva jeg har forstått. Ble klappsete-duden satt i et kjipt lys fordi han ikke reiste seg for meg? Har jeg eventuelt skyld i at han kanskje fikk en dårlig start på dagen? Eller tror folk at jeg velger å stå midt i bussen og se stakkarslig ut, fordi jeg VIL at de skal reise seg for meg? Tror de jeg er en sånn fanatisk hverdagsaksjonær? Det er det jeg er mest redd for. Poenget mitt er at det egentlig ikke spiller noen rolle for meg om jeg sitter eller står, jeg er ung og foxy og har bare godt av å trene opp balansen på bussen av og til, bare jeg ikke står for mye i veien når folk skal av. Dèt kan bli litt beklemmende, det også, skal jeg innrømme. Men hvor er mitt ansvar? Er det min plikt å ta kontakt med folk og spørre om det er noen ledige seter på bussen, for å unngå slike situasjoner? Det gjør jeg noen få ganger, men det er ikke særlig stilig å oppdage at den jeg spurte var en 200-åring som full av samfunnsansvar reiser seg og må stå og vakle resten av turen. Dessuten er jeg ikke bestandig helt opplagt nok til å ta i bruk den imøtekommende, fremadstormende, høflige, eplekjekke tonen til mennesker jeg ikke aner hvem er, så tidlig på morgenen. Plutselig blir jeg ufrivillig dratt inn i en skikkelig dyp samtale om... ja, dere kan jo bare tenke dere.
Det virker som om folk har to måter å se på fysisk innviklingshemmede (blinde, døve, rullingser etc) på - enten som mennesker som egentlig ikke kan noe annet enn å ligge i ro på sofaen og sikle og spise popcorn, eller supermennesker som kan gjøre akkurat det samme som alle andre kan, bestandig og uten unntak, og som har halv-overnaturlige evner i tillegg. Jeg er heldig og havner oftest i den siste kategorien. Men dager som i dag, hvor jeg merker at folk ikke BEGRIPER at det drakse på en hvit pinne rett og slett betyr at man ikke kan SE, og alt hva det faktisk innebærer, tross alt ... Nei, jeg vet ikke. Nå er jeg langt ute på sutre-skråplanet, så nå gidder jeg neimen ikke å blogge mer.
Men... Hvis noen først har lest helt ned hit, så skriv gjerne en kommentar med deres tanker om akkurat denne speisa situasjonen. Jeg er virkelig ganske usikker på hva den gemene hop tenker, så det ville jeg digga inderlig.!
I tillegg ville du bli den første til å kommentere på denne nydelige blawgen.
Peace out!
